Denne artikkelen ble først publisert i Magasinet Bargelheuser.de i juni 2017, med utgivelsen av Hampstead, en komediedramafilm med hovedrollen Diane Keaton , Brendan Gleeson og Lesley Manville.
Antrekket hennes går foran henne. Med det mener jeg, synet foran deg er så veldig Keaton at det er vanskelig å se forbi utseendet hennes, som er like enestående nå som det noen gang var. Siden slutten av 1970-tallet, da hun omdefinerte snertenhet i sin Oscar-vinnende opptreden som Annie Hall – skrevet for henne av ekskjæresten Woody Allen og angivelig om deres eget forhold – har navnet hennes sjelden vært løsnet fra ordene stilikonet.
Deretter handlet det om å ta av seg den jentekledde-gutte-tikken, som på henne var umulig feminin og kul … det brede slipset og enda bredere bjellebukser, den lille midjefrakken over den skarpe hvite skjorten og menns fedora.
Herrehattene forblir hennes varemerke – i dag er det en blek en, med svart kant rundt tuppen og kronen. Inspirasjonen kom fra å observere den franske skuespillerinnen Aurore Clément. Jeg husker henne på settet til The Godfather [Keaton portretterte Kay, som giftet seg med Michael Corleone, spilt av en annen eks, Al Pacino] og hun hadde på seg en av mennenes hatter, og jeg sa til meg selv: ‘Å, jeg må få en sånn hatt!’ Så da ville jeg kjøpt dem fra Goodwill [en amerikansk veldedighetsbutikk] eller [ på theflea-markedet]. Nå har Keaton dem spesiallaget hos Baron Hats i Burbank.
Buksene hennes er også ganske Annie Hall – veldig trange rundt blyantrammen, som vifter ut rundt de svarte høyhælte sandalene hennes – med et belte like bredt som en vektløfter, som en kostymedesigner har laget for henne. Den svart-hvitt-stripete skjorten med oversize mansjetter og stiv krage er en hun har brukt lenge. Det Keaton da gjør – noe som gjør henne så uforlignelig – er å rote til det hele med enorme knokeduster på to eller tre fingre på begge hender, leopardskinnmønstrede påklistrede negler og klunkende flotte krusifikser (Billige kjeder – og jeg fant korsene og bare satte dem sammen) som svingte rundt halsen hennes. Det er som om Axl Rose har blitt kledd av Chanel.
Diane Keaton and Woody Allen in 1977's Annie Hall. Bettmann/Getty
Håret er skulderlangt og sølvgrått, øynene er godt sminket bak briller med sort kant, og hun bærer et uttrykk som svirrer mellom moro og fornøyelse. En del av personligheten hennes er å gå stort på selvironiskhet og tvil, og det gjør det vanskelig for henne å være god på publisitet.
Hun er litt lavmælt når hun snakker om sin nye film, Hampstead, der hun spiller en enke som får kontakt med en eneboer (Brendan Gleeson) som har bygget et hus og levd selvforsynt på tittelens lynne i 17 år. Jeg likte manuset til Robert Festinger fordi det handlet om en kvinne på min alder [71] og en tapt sjel, og så skjer miraklet. Som det noen ganger gjør med oss. Vi gjør noe og fra ingensteds blir det en mulighet til å forandre seg. Jeg elsker det.
Jeg får inntrykk av at det ikke er noe romantisk mirakel i livet hennes akkurat nå (hun har aldri giftet seg) – selv om det kanskje er en annen form for lykke ved å bli forelder. For tjue år siden adopterte hun en datter, Dexter, som nå er 21, og senere en sønn, Duke, som er 16. Føler hun seg oppfylt med alle opp- og nedturer i morskapet? Ja, men du får også øyeblikk med slik bekymring og omsorg, rynker hun pannen. Det er den merkeligste følelsen. Det gjør meg trist å tenke på det. Kommer de til å bli bra? Hun gjentar: Kommer de til å gå bra?
Brenadan Gleeson og Diane Keaton i Hampstead. Kanal 4
Keaton er enten monosyllabic i sine svar – (Føler du deg gammel? Ja) eller diskursiv, og på vanskelige emner kan den bli til Annie Hall, med verbale fremskritt og retreater og karusell-tenkning. Vi snakker om bulimien hun led av i 20-årene da hun skulle ut med Allen. Jeg prøvde å fylle et stort hull. Jeg hadde en enorm appetitt på... alt. Har bare lyst på mye. Jeg kan ikke forklare det - jeg vet fortsatt ikke hvorfor. Men jeg skal fortelle deg hvorfor jeg sluttet. Fordi jeg gikk til analyse med en kvinne fem dager i uken fordi det var skikkelig ille.
Visste Allen om det? Nei, ikke i det hele tatt. Ingen visste. Jeg var veldig flink til å gjemme meg. Men jeg spurte ham om en analytiker. Ja, kanskje han visste det, men jeg vet ikke sikkert. Jeg tror det dukket opp i en samtale som «Kanskje jeg burde det?» og «Kjenner du noen?» … den slags...
Jeg fortalte det ikke til analytikeren min på et år. En dag lå jeg på ryggen uten å se på henne, og til slutt hadde jeg hatt det med meg selv, og jeg bare røpet det ut og sa: 'Vet du hva? Jeg kommer aldri til å endre meg... Jeg kommer aldri til å stoppe...’ Hun sa ikke noe. Hun lot det bare passere og så klarte jeg å stoppe for til slutt tilsto jeg. Jeg var et geni til å gjemme meg.
Kostholdet hennes fortsetter å være uvanlig. Jeg sluttet å spise kjøtt og fisk, så det handler mye om nøtter og oster. Jeg elsker ost. Det er rart, når du først har sluttet å være bulimisk – og det var en vane i tre år – er du rar med mat.
Diane Keaton in June 2017 in Hollywood, California. Foto av Jason LaVeris/FilmMagic/Getty
Keaton vokste opp i Santa Ana California, som den eldste av fire søsken. Faren hennes Jack Hall var sivilingeniør, moren Dorothy en ivrig fotograf. Som 13-åring tryglet Keaton moren om å betale for at hun skulle ta skuespillertimer med Kenny Aiken, som satte opp lokale produksjoner. Men Kenny hadde ingen interesse for meg og han ville aldri kastet meg inn i noe, og jeg ble fryktelig skuffet, sier hun. Så da snakket mamma med Kenny, og han fortalte henne at jeg måtte gå på modellskolen fordi jeg så ikke bra ut. At jeg skulle bli mer raffinert og feminin og mer preparert. Dette gjorde meg gal, så jeg holdt ikke kurs lenger.
Hun forteller om hvordan oppveksten hennes ikke klarte å forberede henne på å kunne sosialisere seg med letthet. Terapi hjalp henne med å komme over disse antisosiale tendensene, men det var en innsats. Jeg var egentlig aldri helt in - jeg tror fordi det ikke var et familietrekk. Jeg liker å være litt løsrevet. Jeg er ikke medlem. Jeg dyrket venner og liker å gjøre ting med dem, men jeg bruker fortsatt mye tid alene.
Et barndomsminne dukker opp igjen. Familien kjørte til Laguna Beach hver helg, siden faren hennes var en dykker som elsket havet. En dag var de på stranden og det var fest i et telt. Folkene drakk og lo, og jeg husker at jeg tenkte: ‘Hvorfor er vi ikke sånn?’ Og det var begynnelsen på min forståelse av at vi egentlig ikke var sosiale. Vi var sjarmerende, men ikke sosiale.
I 30-årene, mens hun bodde i New York, fant Keaton en måte å være sosial på som ikke var for krevende: frivillig arbeid i et jødisk hjem og sykehus for eldre. Jeg følte at jeg måtte gjøre noe, og slike situasjoner er lette for meg fordi det er et begrenset tidsrom og du kan være hyggelig og sjarmerende og vennlig og være interessert og så – gå.
Nå besøker hun broren sin, som er i minneomsorgsområdet i et hjelpesenter i Culver City, nær hjemmet hennes i Palisades. Ikke bare ser jeg broren min, men jeg møter mange andre mennesker, og det får meg til å føle meg verdifull.
Moren hennes, sier hun, var ekstremt kunstnerisk og nydelig og oppmuntrende hele tiden. Det var Dorothy som var en medsammensvorne i å hjelpe sin eldste datter med å skape sin idiosynkratiske stil. Jeg husker at jeg ble ertet på videregående for en kjole som mamma hadde laget til meg av sort-hvitt prikkete materiale med stort skjørt.
Hun har bodd i London til forskjellige tider og mener det er mekkaet for gatemote. Folk har ikke nødvendigvis mye penger, men de har strålende fantasi og mye stil. I LA, derimot, betyr ingenting med mindre du er Kim Kardashian. Da vil du få mye oppmerksomhet.
Er hun fortsatt usikker på hvordan hun ser ut? Det er du alltid, sier hun. Jeg tror aldri det går bort. Jeg tror ikke noen er usikre, gjør du? Jeg tror alle er litt... Det som ville vært flott ville være å bare la være... Men, ja, selvfølgelig... Sukk.
Vi avslutter med at jeg spør om hun anser seg selv som lykkelig nå. Hun går inn i en spektakulær Annie Hall-bue. Det er bare umulig - jeg vet ikke engang hva det betyr når du spør noen om de er glade - selvfølgelig ikke. Du er ikke glad, men du er forlovet og det er ting som bare er mirakuløse, vet du... Mye skjer på en dag i livene våre... Du kan være dette og det... Så jeg vet ikke hva jeg skal si om det.
Hun stopper og starter på nytt. Det er et latterlig spørsmål fordi ingen virkelig kan være lykkelig - hvis du er glad, er du psykisk syk. Jeg mener, det er mange triste ting som skjer.
