I hver episode er det bare en virkelig stor overraskelse: «Deli Boys»-skaperen kommer til kjøttet av Hulu Crime Comedy's Hard Turns

Sammendrag

• on Hulu tilbyr et friskt perspektiv på sørasiatisk familiedynamikk med krim og komedie – et dristig og levende dykk.
• Legger vekt på mangfoldig representasjon og autentisk historiefortelling for å skape lagdelte karakterer og bryte stereotypier i humor og kultur.
• Showets skaper, Abdullah Saeed, forteller Bargelheuser utelukkende hvordan han tar sikte på å overraske seerne med harde komedievendinger og nyanserte historier, forbli tro mot autentiske fortellinger.

Det er allerede i ferd med å bli et av årets mest etterlengtede nye show – og en av de mest forfriskende debutene på streaming. Hulu som skal ha premiere 6. mars fra Disneys Onyx Collective, er ikke bare en lattermild, morsom serie. Det er et dristig, levende dykk inn i sørasiatisk familiedynamikk gjennom kultur og komedie som vi aldri har sett før. Serien på 10 episoder skyver forbi troper og stereotyper og følger to bortskjemte pakistansk-amerikanske brødre Mir og Raj, spilt av henholdsvis Asif Men ( WandaVision ) og Saagar Shaikh ( Ms. Marvel ), som håndterer den plutselige døden til deres nærbutikk-magnat-far ( Iqbal Theba ) - bare for å oppdage at han hadde et hemmelig liv som krimsjef.

Uten annet valg enn å gå inn i de lyssky skoene hans ved hjelp av den eneste matriarkalske figuren de noen gang har kjent, Aunty Lucky ( Poorna Jagannathan ), blir brødrene kastet inn i en verden av kaos og fare, med mange muligheter for at ting kan gå, morsomt og avskyelig, galt. Ved roret for denne serien, som debuterte på Sundance Film Festival 2025 denne helgen, er skaperen, Abdullah Saeed , det skarpe sinnet bak Vice's Bong Appetitt og Høy Vedlikehold .

Bryter bakken gjennom en blanding av komedie, krim og kultur ved hjelp av showrunner Michelle Nader ( To blakke jenter ) og producer Jenni Konner ( Camping ), Bargelheusers egen Tania Hussain tok nylig opp Saeed, som viste frem serien med rollebesetningen sin i Utah, og forhåndsviser hva fans kan forvente, inkludert hvordan han håper alt overrasker folk gjennom de 10 episodene. Utover alt representasjon og identitet, min stil av komedie er harde svinger når du minst venter dem , sier Saeed. I hver episode, hvor det bare er en virkelig stor overraskelse, for meg, er det det jeg elsker i manuskomedie. For meg er det kjøttet av det.

Bargelheusers Urdu Lingo-guide for nybegynnere:

'Deli Boys' handler om mer enn bare representasjon

Jeg snakket fra det jeg vet, som er å være en av et par pakistanske brødre.

Asif Men og Saagar Shaikh as Mir og Raj in ''.

COLLIDER: Abdullah, tusen takk for dette showet. Jeg kan ikke engang takke deg nok. Det er en så flott serie, så godt utført. Jeg så hele greia -

ABDULLAH SAEED: Å, det er så fint. Takk.

Selvfølgelig! Nå, noe jeg vil snakke med deg om det I elsket så mye var det faktum at vi ser denne typen historier hele tiden, men vi er aldri lederen. Hva gikk gjennom hodet ditt da du ønsket å lage denne historien? Fordi de er så autentiske, er de så mangefasetterte. Mye av sørasiatisk representasjon innen komedie vokser fortsatt. Vi ser så mye av oss selv i drama og generasjons traumehistorier, men dette var så annerledes. Jeg trodde det var så viktig for oss.

SAEED: Absolutt. I begynnelsen, egentlig, på den tiden jeg skrev rett før hadde jeg fullført mitt første flertrinn, med å skrive denne funksjonen som ikke kom til å bli produsert. Manageren min, Anthony, sa: Du burde skrive noe som bare er deg. Det er bare stemmen din. Så i det, prøvde jeg bare å skrive et manus som ville få meg inn i rom. Jeg snakket fra det jeg vet, som er å være en av et par pakistanske brødre — Jeg har en eldre bror og en mye yngre halvbror også. Jeg snakket om disse forholdene.

Ærlig talt, jeg prøvde ikke for hardt med representasjonsgreiene, og jeg tror det var det som virkelig hjalp. Jeg føler at personen som leste den ikke følte at: åh, denne personen prøver å representere en viss etnisk gruppe eller utdanne meg på en eller annen måte. Det er egentlig bare underholdning. Biproduktet er at du får lære om pakistanere – pakistansk-amerikanere spesifikt – og vår kultur, våre relasjoner, våre vanskeligheter med å balansere de to halvdelene av våre kulturelle identiteter og alt det der. Jeg tror at mangelen på innsats for å virkelig prøve å forme det for et spesifikt publikum, eller virkelig prøve å like, har et oppdrag for det vi prøver å si, gjør at karakterene kan eksistere som feilaktige, rare, slags dumme, men også inderlige karakterer.

Så, selvfølgelig, hvert trinn, alle som kom og jobbet med showet var så additive til det. Da de identifiserte det samme som du gjorde, som var: Å, det føles ekte. Det føles som om de ikke tvinger dette. Alle kunne legge til det. Forfatterne, vi hadde et veldig, veldig variert rom. Alle tok eierskap til forskjellige karakterer, forskjellige aspekter av forskjellige karakterer. Så våre skuespillere også. For eksempel: Jeg er sikker på at du la merke til at det er ganske mye urdu som nettopp er kastet inn, ikke sant? Det er nesten ikke noe urdu i manusene. Mye av det er bare ad-libbing sammen med ting som er skrevet på engelsk. Ved å ha sørasiatiske skuespillere kan vi bygge mer i den retningen og gjøre mer av det vi allerede gjør: å ha det gøy og være oss selv. Dette er det ferdige produktet, og jeg håper det er en god demonstrasjon av at dette er måten å lage et godt komedieshow på.

Hvorfor komedie var veien for Deli Boys-historien

Ingen nedverdiger hverandre med denne typen troper i showet vårt.

Jeg elsker det fordi det i kjernen er en historie om to brødre og deres tante Lucky. Kulturen er mer en aksent, men det hjelper på en måte å forstå hvem de er gjennom den aksenten. Vi får se alt mer godt avrundet. Åpenbart, med mange elementer som handling, vold og narkotika, kunne ha gått i en mye mørkere retning. Vi kunne ha sett det bli slik Monkey Man eller Slumdog millionær . Hva gjorde komedie til den rette linsen for å fortelle denne historien? Fordi det føltes så ekte og – igjen, tilbake til ordet autentisk. Det er noe jeg elsker så mye. Det er så forankret i denne veldig universelle historien om to brødre som prøver å finne ut hva de skal gjøre etter at faren deres er død. Det er ikke bare alle. Det er klart at ikke alle har kokain i acharen, men jeg vil gjerne vite hva som gjorde komedie så riktig for dette?

SAEED: Det spesifikt med Baba og stoffene i acharen og alt det der – det er egentlig bare en ekstrem av noe jeg har følt med så mange av mine foreldres generasjon av Desi. Hvilket er at de lever i en verden av hemmeligheter, ikke sant? Det er sånn da jeg spurte moren min: Hvordan var barndommen din? Hun er som, ingenting. Vi gikk på skolen, gjorde lekser og la oss. Jeg er liksom, det kan ikke være hele historien. Det må være så mye mer i det. Grunnen til at de holder disse tingene fra oss – i tankene deres – er for vårt eget beste. Men vi lengter etter å forstå dem mer, og de skjønner ikke at det er det vi ønsker. De tror det som er bedre for oss er bare å gå videre, leve den amerikanske livsstilen. Dere trenger ikke å vite hjørnene vi må kutte for å etablere oss her og gi dere dette livet.

Jeg føler at det er kjernen i frakoblingen mellom de to generasjonene. Ikke nødvendigvis bare frakoblingen, men forholdet fordi det er mye kjærlighet, det er mye omsorg. Alt dette kommer fra et kjærlighetssted, men også ender vi opp med å lyve for hverandre om livene våre på mange måter. Virkelig, det var hjertet i hele Baba-historien. Jeg vet ikke om noen faktisk nærbutikkmogul som bruker sin kjede av butikker som en smuglerfront, men det er den morsomme typen månebilde av det.

Det er så sant. Hvis jeg hadde hatt mer tid, ville jeg ha fortalt deg det foreldrene mine har fortalt meg om foreldrene sine. Det er alle disse forskjellige hullene i historier, jeg forstår det ikke, så hva skjedde?

SAEED: Ikke sant?! [ler]

Ja, det er veldig rart. [Ler] Noe jeg har sett mye med å lage disse historiene med sørasiater i fronten, er at mange av dem faller inn i troper og mange av dem faller inn i stereotypier. Noe jeg har sett i det siste har vært – spesielt med dette showet som også har vært så prisverdig er – forfatterens rom er så mangfoldig og det er derfor det skaper den stemmen som er så ekte og oppriktig. Hvordan jobbet du for å sikre at showet fortsatt føles friskt og lagdelt uten å lene deg på de stereotypiene for å lage spøken? Fordi jeg har sett det i to andre programmer, vil jeg ikke navngi dem, fra i fjor, men de lente seg tungt inn i stereotypier for å lage vitsen. Hvordan kom du fram til å forstå hva historien trenger å være uten å støtte deg på noe som er en spøk for alle andre som har laget vitser om oss i årevis?

SAEED: En ting som er sikkert - og det kom mer frem da vi faktisk var i produksjon - er variasjonen av aksentnivåer. Jeg føler at du mange ganger ser sørasiatiske skuespillere gjøre en sørasiatisk aksent, men det høres ikke ut som en ekte en. Det høres ut som den komiske stereotypen som vestlige publikummere ville ha om oss. I showet vårt har noen karakterer aksenter, noen karakterer ikke. Vi prøver å blande det så mye som mulig. Ikke bare for å få det til å føles realistisk, men også for å ha noen slemme og kule karakterer som har litt aksent. Den stereotypen om at Desi-aksenten er litt ukul eller usexy eller hva som helst, synes jeg det er helt bare etablert av majoritetskulturen på en måte, forankret i stereotypier om oss, og jeg er ikke interessert i det.

Jeg vil se karakterer som også, du vet — jeg jobbet i en nærbutikk, skjønner du hva jeg mener? Jeg skammer meg ikke over det. Jeg jobbet i disken, jeg jobbet med registre, Saagar [Shaikh] jobbet også i en nærbutikk. Alle våre familier malte og gjorde alle de tingene, ikke sant? Det er en del av vår identitet. Jeg prøver ikke å skjule meg for det. Jeg prøver ikke å skjule fra det faktum at maten vår lukter ganske unik. Vi har mange vitser om det også, fordi jeg ikke skammer meg over hvordan maten vår lukter. Vet du hva jeg mener? Å lage vitser om det fordi det er en del av kulturen vår. Ingen nedverdiger hverandre med denne typen troper i showet vårt. They might do it in other people’s shows, but not in this one.

Abdullah Saeed Saw Parallels Between His Journey og the ‘’ — but Not How You Think

Når du forfølger ditt kall i livet eller karrieren eller hva som helst, redefinerer det hvem du er litt.

Historien handler om å tre inn i uventede roller og ansvar. For deg selv, hvilke paralleller så du mellom brorens reise og din egen erfaring med å lage showet?

SAEED: Det er så interessant at du spør at fordi det jeg har lært som manusforfatter – og det gjør det faktisk ikke, dette skjedde ikke så mye med meg da jeg var journalist – er at du ender opp med å leve historien til manuset ditt på en eller annen måte. Bare i ferd med å skrive noe, pitche det og gjøre alt at , ikke sant? Det føltes virkelig for meg som om guttene i hovedsak tok fatt på et karriereskifte, en karrieremulighet der, liksom, ok, nå har vi å gjøre i denne forsterkede og noe farlig glamoriserte verdenen de er i. De navigerer i den og hver episode lærer de noe nytt. De er som, Herregud, det er hva dette, det er hvordan det fungerer.

For meg, som førstegangsskaper av et manusprogram, var det virkelig den prosessen. Jeg så til andre EP-er for å virkelig utdanne meg og veilede meg. Det var en utrolig lærerik opplevelse for meg. Heldigvis, for meg, var det ikke full av de samme følelsesmessige støtene på veien som guttene gjør, men det var egentlig det. For meg var det som: Ok, her er den jeg tror jeg er. Men da når du forfølger ditt kall i livet eller karrieren eller hva som helst, redefinerer det hvem du er litt. Jeg føler at jeg er på den andre siden av det, slik guttene er på den andre siden av det på slutten av sesongen i en eller annen form. For ikke å gi bort for mye.

Kudos for å lage et så fantastisk show. Jeg vet du sa at dette var din første gang på et faktisk show, men for at vi skal ha den representasjonen og mangfoldet i det, er jeg bare så begeistret og stolt av deg. Jeg vet det høres rart ut fordi vi møttes for fem minutter siden. Faren min, da han så navnet ditt på skjermen, sa han at jeg elsker at det er noen der som lager disse historiene. For at jeg skulle ha faren min – jeg er en førstegenerasjons kanadier i familien vår – men for ham immigrerte han til Canada på 1980-tallet, så når han får se disse historiene nå der han er i livet sitt, at det vokser, og han kan se at for barna sine at beslutningen han tok om å se flere muligheter var den rette, så takk for det! Søsteren min elsker til og med showet så mye. Jeg må bare få mamma om bord akkurat nå, men hun var opptatt med å se dramaene sine.

SAEED: Liker hun ikke gore? Hva er det med showet som moren din potensielt ikke ville vært med på?

Nei, hun ville bare se Kumkum Bhagya ! [ler]

SAEED: [ler] Greit nok.

'Deli Boys' tar noen harde, uventede vendinger for komedie

Det er som denne iskremsandwichen av godhet som jeg er veldig glad i.

Som: Jeg har en hel haug med episoder, jeg må bare fullføre det. Jeg skal se dette senere. Jeg er som, ok, flott, men du kommer til å elske det! Jeg vil stille deg et siste spørsmål, mer til publikum etter Sundance. Når de til slutt ser på Hulu i mars, hva tror du vil overraske dem mest om ?

SAEED: Virkelig, utover alle representasjons- og identitetstingene, er komediestilen min harde vendinger når du minst venter dem. Det er klart at det skjer i piloten. Jeg tror det i hovedsak skjer i hver episode der det er en virkelig stor overraskelse. For meg er det det jeg elsker i manuskomedie, det er kjøttet av det. En av mine favoritt fysiske øyeblikk er når FBI-agentene snakker og de ikke skjønner at de ikke er bak et toveisglass. Det er bare vanlig glass. Min kone, som spiller Agent Mercer [ Alexandra Ruddy ], virkelig spikret det. Jeg tenkte bare at det er så dumt på noen måter, men det er den typen ting jeg virkelig liker. Det er de store, harde svingene i handlingen som i det ene øyeblikket er det en stor handlingsvending, det er et karakterøyeblikk, og det er en vits. Det er som denne iskremsandwichen av godhet som jeg er veldig glad i. I hope everything catches people by surprise because, us writers in the room, some of these things, spesielt det som skjer i den siste episoden, overrasket oss til og med da vi kom frem til det .

Jeg er så glad for dette showet. Dessuten, da jeg så navnet til Fawzia Mirza i en av de siste episodene, tenkte jeg, dette kommer til å bli fantastisk . Jeg elsker henne så mye, og det er utrolig for deg å igjen lage disse stemmene, ha de forskjellige stemmene som regisserer og hjelper deg med å skrive. Jeg elsker dette showet så mye.

SAEED: Takk. Jeg vil faktisk merke at - først og fremst er Fawzia en utrolig regissør, og faktisk har Ali og jeg et spesielt forhold til henne fordi vi fostret kattungene som nå er kattene hennes. Disse to oransje gutta var best. Den episoden ble skrevet sammen av våre to mest yngre forfattere, Nikki jeg er og Ekaterina Vladimirova . Det var veldig viktig for meg at hver forfatter i rommet har en kreditt. Jeg tror det var Nikkis første manus noensinne og Kats andre eller tredje, kanskje. Det er en av de beste episodene og kommer ofte opp når vi alle snakker om hva favorittepisoden vår er. Jeg tror det bare viser at hvis du styrker folk, uansett hvor unge, og uansett hvilken bakgrunn de har, vil de levere for deg - at flere showrunners og flere skapere bør gi et bredere utvalg forfattere en sjanse.

Abdullah, thank you so much feller your time og congrats on the show again!

SAEED: Takk – og det betyr mye for meg at du viste showet til faren din og at han likte det.

har premiere 6. mars på Hulu i USA.

Se på Hulu

Intervju og redaksjon av Tania Hussain, transkripsjon av Jake S. Weisman