Sammendrag
- Midnattsløp undergraver actionkompis-komedienormer ved å fokusere på emosjonell vekst, ikke bare skuddvekslinger.
- Robert De Niro og Charles Grodins karakterer binder seg over følelser, ikke bare actionscener, i en forfriskende vri.
- Uventet hjerte og ekte investering i karakterer gjør Midnattsløp skille seg ut i sjangeren.
Få sjangere viste seg å være like holdbare gjennom 80- og 90-tallet som actionkompiskomedien, der en uoverensstemmende duo handler mothaker mens de unnviker kuler, og vokser til å like hverandre underveis. I tilfellet med 1988-tallet Midnattsløp , er det rare paret Robert De Niro og Charles Grodin , som, som sjangeren tilsier, begynner å hate hverandre, men blir tvunget til å komme frem til en gjensidig forståelse mot slutten. Direktør Martin Brest gir publikum alle biljaktene, shoot-outs og one-liners de forventer av en film som denne, men det som er mest overraskende Midnattsløp er hvor mye oppmerksomhet som vies til den følelsesmessige veksten til de to hovedpersonene, spesielt De Niro's.
De Niro spiller Jack Walsh, en dusørjeger ansatt av kausjonsmannen Eddie Moscone ( Joe Pantoliano ) for å spore opp tidligere pøbelregnskapsfører Jonathan 'The Duke' Mardukas (Grodin). Mardukas har underslått en heftig sum fra Chicago mobb-sjef Jimmy Serrano ( Dennis Farina ) og hoppet over kausjon, og Moscone trenger ham tilbake om fem dager. Det som burde være en enkel nok jobb (også kalt midnattsløp) blir komplisert når Walsh og Mardukas må unnslippe Serranos håndlangere, Tony ( Richard Foronjy ) og Joey ( Robert Miranda ); FBI-agent Alonzo Mosely ( Yaphet Kotto ), som vil at Mardukas skal vitne i saken deres mot Serrano; og rivaliserende dusørjeger Marvin Dorfler ( John Ashton ), som Moscone ansetter når Walsh tar lengre tid enn forventet. Mens de reiser fra New York til Los Angeles via fly, tog og bil, Midnattsløp blir til en historie om en mann som hjelper den andre med å gi slipp på fortiden sin slik at han kan lære å bry seg igjen.
Komedie krim 8.0 /10- Utgivelsesdato
- 20. juli 1988